I Adresseavisens leder 3. oktober etterlyses et skarpere blikk på Trondheims utvikling. Vi mener at det offentlige, stat eller kommune må være utbyggere av forskjellige typer boliger, til enslige, familier, studenter og eldre. Disse boligene leies ut til selvkost. Ovenpå husleien kan det ligge et månedlig beløp til boligsparing for leietageren, som de får utbetalt når de flytter. Om leietageren bor lenge nok til at hele boligen er nedbetalt, eier de boligen selv. Selvkostleien for nye boliger vil ikke ligge så mye under markedsleien. Noen vil fortsatt trenge bostøtte, men da går bostøtten tilbake til det offentlige isteden for til spekulanter.

Dette har mange fordeler.

1. Det vil kjøle ned boligmarkedet ved at det bygges flere boliger.
2. Ettersom boligene leies ut til selvkost kan vi bruke utbyggingen til fortetting og til vitalisering av Midtbyen og områdene rundt.
3. Flere får råd til å bo i og nært sentrum. Altså kan vi få flere barnefamilier og variert befolkning både i sentrum og i bydelene.

Politikerne flikker på problemet men tør ikke å røre markedsmekanismene. Det skrives mye om at boligprisene øker. Men vi hører og leser veldig få som snakker om å gjøre noe med prismekanismene som gjør at prisene øker. Vi må innføre begrepet boligpolitikk igjen. Vi må tørre å ta styring på utviklingen. Ved å bygge boliger som selges og leies ut til kostpris vil det bygges flere boliger, og boligmarkedet kjøles ned. Flere får råd til en anstendig bolig.

I Norge tar vi var på hverandre. En grunnleggende del av velferdssystemet er retten til å bo. Alle har rett til tak over hodet, plass til en seng, plass til både seg og familien. Hvis prisen på en vanlig bolig, for å kjøpe eller leie, er blitt så høy at mange bruker store deler av den inntekten de har til å bo, øker forskjellene mellom folk mer enn det burde være aktuelt i et samfunn der vi skryter av at vi tar vare på hverandre. Forskjellene øker for mye når boligprisene øker som de gjør nå. De fattige blir fattigere, og det blir flere fattige. Sprekker den mye omtalte bomba er det de med minst betalingsevne som må svi. Det lønner seg ikke for noen.

Men blir det ikke en ghetto av billige boliger når det offentlige skal bygge?

Nei. Ettersom boligene leies ut til selvkost vil det ikke være noen grunn til å bygge med dårlig standard. Ettersom boligbyggingen styres av kommunen vil de nye boligene være spredt mellom andre bygg og boliger. De vil bygges med ulik størrelse og standard. Boligene kan bygges sånn at de som ønsker små og enkle boliger kan bo i det. De kan bygges sånn at det også er plass til barnefamilier i Midtbyen. Det kan bygges boliger for familier, for single, for de som ønsker å bo i kollektiv. Kommunen må opptre som ansvarlig eier, og leie ut til en blanding av ulike folk, både de som trenger hjelp for å komme inn på boligmarkedet og de som ikke trenger det.

Det finnes eksempler. Vi kan lære av erfaringer fra Folkhemmet i Sverige. Dette er en bygge- og boform som har vist seg å fungere. Forsteder med ulike leiligheter til forskjellige livssituasjoner som man kunne bytte innad i hver bydel. Forstedene som ble bygget både i Norge og Sverige på 1930 – 60-tallet er eksempler på vellykkede offentlig boligbygging, med infrastuktur for handel, helse, skole og kultur. Ullevål Hageby er et konkret eksempel. I Norge er disse boligene blitt en del av boligmarkedet. I Sverige er boligformidlingen blitt privatisert i boligformidlingsselskaper som driver etter samme prinsipp som før.

Kommunen har også ansvar for byplanlegging. En offentlig boligbygging handler ikke bare om å sørge for nok boliger. Folk må kunne bo langs kollektivakser og i sentrum. De må kunne velge å bo der barna går på skole, og har sine fritidsaktiviteter og venner. I dag må mange flytte fra sin bydel hvis livssituasjonen endrer seg og de ikke lenger klarer utgiftene i den boligen de har hatt.

Byer blir levende om det bor folk der. En by blir upersonlig når de som jobber der ikke bor i byen. Det samme når de som bruker de mange tjenestene i byen kommer utenfra og reiser inn til byen, enten på jobb eller for å handle. Offentlige ansatte som brannmannskap, renovasjonsarbeidere, NAV-ansatte og politi skal ikke behøve å pendle hvis de ikke ønsker det. Mindre pendling er bra for klimaet. Flere leieboliger til folk som jobber i byene er bra for å få en levende bykjerne. Vi behøver utleieboliger på de mest attraktive tomtene i bykjernen, for å unngå segregering, og for å få en sunn demografi med barn og folk i alle aldre.

Med offentlig boligbygging kan vi få til en spredt fortetting av boligbygging i indre bykjerne som bygger videre på eksisterende kultur og miljø. En organisk tankegang må erstatte den industrielle tankegangen for boligbygging som har rådet tidligere.

Vårt forslag vil ikke gå ut over de som investerer i bolig. Det vil ikke før til noe krakk i boligprisene sånn at vanlige småsparere mister verdien av sitt kjøp eller sin eiendom. Å bygge flere boliger vil bare bremse prisutviklingen, og langsomt redusere prisutviklingen. Det vil ikke være mulig å bygge så raskt at boligbobla sprekker på denne måten.

Altså er det ikke noen grunn til å være redd for å ta styring på boligpolitikken. Miljøpartiet De Grønnes mål er et medmenneskelig samfunn i økologisk balanse. Økonomien skal underordnes sunne økologiske prinsipper og fremme fred og rettferdighet både lokalt og globalt. Livskraftige lokalsamfunn, i hovedsak basert på lokale ressurser, er en forutsetning for å nå målet.

Av Mona Undisdatter, Ingunn Moen og varaordfører Hilde Opoku, MDG Trondheim.